Evangeline Lilly Bio, ektemann, barn, nettoverdi, Instagram

Evangeline Lilly Biografi

Evangeline Lilly ble født i Fort Saskatchewan, Alberta, Canada som Nicole Evangeline Lilly. Hun er en kanadisk skuespillerinne, som fikk berømmelse for sin rolle i ABC-programmering Lost (2004–10), der hun fikk en Screen Actors Guild Award og mottok en Golden Globe Award-nominasjon.

Evangeline Lilly Age

Nicole Evangeline Lilly ble født 3. august 1979 i Fort Saskatchewan, Alberta, Canada. Hun er 39 år gammel fra og med 2018.

Evangeline Lilly Family

Lilly ble født i Fort Saskatchewan i Alberta. Faren hennes er økonomilærer, og moren er sekretær på ungdomsskolen. Hun har to søsken, en eldre søster og en yngre søster. Hun er oppvokst i British Columbia.

Evangeline Lilly Ektemann

Lilly ble først gift med kanadisk statsborger, Murray Hone og ble senere skilt. Hun var også i et forhold med Lost ’co-star, Dominic Monaghan fra 2004 til 2009. Lill var senere involvert med Norman Kali, de to ble velsignet med to barn, sønnen Kahekili, og en datter.

Evangeline Lilly Children

• Kahekili Kali, født i 2011
• En datter som ble født i oktober 2015

Evangeline Lilly Height

Nicole Evangeline Lilly er 1,68 m høy.

Evangeline Lilly Image

Evangeline Lilly Image

Evangeline Lilly Net Worth

Evangeline Lilly har en estimert nettoverdi på 15 millioner dollar.

Evangeline Lilly Lost

Evangeline Lilly spilte hovedrollen i Lost en amerikansk dramaserie, som Kate Austen.

Evangeline Lilly Hobbit

The Hobbit er en filmserie som består av tre high fantasy eventyrfilmer, der Evangeline Lilly, spilte i rollen som Tauriel.

hvor høy er john corbett skuespiller

Evangeline Lilly Ant-Man

Evangeline Lilly spilte hovedrollen i Ant-Man, en amerikansk superheltfilm fra 2015 som Hope van Dyne, som portretterte datteren til Hank Pym og Janet van Dyne og et seniorstyremedlem i Pym Technologies, som hjelper Darren Cross med å overta selskapet.

Evangeline Lilly Tauriel

Evangeline Lilly portretterte Tauriel i The Hobbit en filmserie bestående av tre high fantasy eventyrfilmer.

mimi rogers nettoverdi

Evangeline Lilly Real Steel

Evangeline Lilly spilte i Real Steel en amerikansk science fiction sportsfilm fra 2011 som portretterer Bailey Tallet.

Evangeline Lilly Instagram

Se dette innlegget på Instagram

'Det er en rettferdighet [blant kunstnere] at kunsten din må være denne rene tingen du har ofret deg selv til. Jeg var klinisk deprimert gjennom det meste av livet mitt, til slutten av 20-årene. Jeg taklet depresjon gjennom kunstnerisk uttrykk, og jeg husker da jeg først fikk diagnosen, ble jeg fortalt at jeg skulle gå på antidepressiva. Jeg husker at jeg hadde dette øyeblikk av panikk rett før jeg la pillen i munnen fordi jeg tenkte, 'Jeg kommer aldri til å være i stand til å skape igjen!' [Fordi jeg trodde] kreativiteten min kom fra min angst og min tristhet og min streve. Jeg var livredd fordi hele livet mitt var kunst. Jeg trodde det ville ta slutt hvis jeg ikke hadde angsten lenger. . Men til slutt var det hele tull. ‘Å herregud ... stabilitet og lykke tillater meg å være produktiv med kreativiteten min?!?’ Plutselig skaper jeg mye mer og legger det ut i verden i stedet for å hamre bort i et mørkt lite hull og aldri gå noen vei. Det var ikke produktiv kreativitet. Det var isolert og forevigende, men nå er det denne vakre helsen som lar kreativitet skje fra et sted med stabilitet og lykke. ' - utdrag fra mitt nylige intervju med Jamie Greene hvor jeg blir veldig personlig om noe av reisen min som kunstner. LINK i BIO. . # kunst #kreativitet # depresjon # frykt

Et innlegg delt av Evangeline Lilly (@evangelinelillyofficial) 15. februar 2019 kl 13:21 PST

Laster ... Laster ...

Evangeline Lilly Intervju

Marvel-fans har i mange år etterlyst en kvinnelig superheltfilm. På hvilket tidspunkt i castingen din visste du at du faktisk ville komme i dressen og slåss?

Da de kastet meg inn i den første Ant-Man, visste jeg at hvis den første filmen var en suksess på kassa, ville det bety at jeg ville få på meg en dress. Så det var sannsynligvis ingen som investerte mer i Ant-Man-billettnummeret enn meg. Når filmen var vellykket nok til å garantere et sekund, og jeg visste at det skulle gå, visste jeg fortsatt ikke at veps ville få lik fakturering med Ant-Man. Så det kom overraskende senere: Jeg fikk en overraskelses-e-post med ingenting annet enn en JPEG av tittelkortet. Og det var slik de fortalte meg. Ganske kult.

Du har tidligere sagt at du ikke tror kvinnelig kraft i underholdning kommer fra å 'omfavne eller kopiere voldelige menn.' Hvordan førte du dette perspektivet til denne filmen?

Selv for den første filmen var det veldig viktig for meg at Hope var en ekstremt empatisk og medfølende person. Og jeg gjorde det fortsatt mens jeg hadde den stereotypiske eller arketypiske [kvaliteten] av femininiteten i å være pleie, medfølende, empatisk. Menn kan selvfølgelig være medfølende eller feminine, men femininitet er kjernen i det som ikke respekteres i patriarkatet, så det var viktig for meg å alltid presse på for at feminine egenskaper skulle være tydelige når hun har å gjøre med situasjoner - hvordan hun følelsesmessig reagerer på dem [for eksempel].

I hennes kampscener, så trivielle som det kunne virke, presset jeg virkelig og kjempet for at hun skulle kjempe med eleganse, nåde og femininitet. Hun beveger seg annerledes enn en mann. Jeg ønsket at hun skulle ha en signaturstil som små jenter som jeg var da jeg var en feminin, jentete liten jente, kunne bli forelsket i, etterligne og forholde seg til i sine egne bevegelser.

Da vi gjorde Ant-Man, måtte jeg studere litt kamp i Muay Thai og MMA-stil. Og kampene i MMA-stil er tydelig maskulin, den har en veldig maskulin holdning og et veldig maskulint angrep, og det var så vanskelig for meg fordi jeg ikke beveger meg sånn naturlig. Jeg ønsket virkelig å endre det i denne filmen. Jeg ønsket å bevege meg slik kroppen min vil bevege seg, som en mer grasiøs, feminin kvinne.

sharon mobley stow bilde

Det var et intervju med deg som gikk viral der du snakket om at kostymet ditt var mer behagelig enn menn hadde fått deg til å tro.

Det ble så viralt at det ble sendt tilbake til meg av folk jeg kjenner. Jeg har venner, agenter. Alle sender meg det intervjuet.

Var det andre tider på settet der du følte at du måtte tilby et perspektiv på kjønnet ditt som ikke hadde blitt tilbudt så mye før?

Jeg prøvde alltid å tilby et perspektiv på kjønnet mitt som kanskje ikke ble tilbudt så mye fordi jeg lever i verdener som er gutteklubber. I Sci-fi / fantasy-rommet i Hollywood er det enda mer mannlig enn i noen av de andre dramatiske rommene, så jeg er vant til å prøve å være den stemmen i rommet.

Men også, ganske vist, noe jeg virkelig utfordret meg selv med, er at det er veldig lett for meg å si til meg selv, 'Vet du hva, la guttene være gutter, la dem fortelle historiene sine, la dem leke med lekene sine, ikke ikke komme i veien for perspektivet ditt, fordi du bare irriterer deg. ” Fordi jeg tror det er en ubevisst melding til små jenter og kvinner om at når du utfordrer menn midt i å gjøre noe ung eller morsomt, så er du tung, en killjoy, en ball og kjede. Og hele livet vokste jeg opp og tenkte: 'Jeg sverger at jeg ikke vil være slik, jeg vil være kul, jeg vil være morsom, jeg kommer til å bli dama som kan henge med gutta.' Og jeg utfordret virkelig meg selv på denne filmen til å stenge ut alle disse kritiske stemmene, og det mannlige presset til å tilpasse seg og virkelig stå opp og være en kvinnelig stemme i denne verden. Og jeg var ikke alltid vellykket. Jeg føler fremdeles den frykten for å være denne irriterende skolen.

Men en av tingene jeg så da jeg så filmen, var at de virkelig, virkelig hørte meg og respekterte forespørslene mine. Fordi jeg ikke ønsket at Hope skulle være det i filmen. Det ville være så enkelt med naturen, personligheten og drivkraften å få moren til at hun ble den morlige skikkelsen som hele tiden skjeller ut de unge guttene og sier: 'Nå gutter, la oss fokusere, la oss slutte å dumme rundt.' Jeg var bare livredd for ideen om denne kvinnelige superhelten som er ment å representere en moderne kvinne som en slags forferdelig stereotype av 'mamma.' Så jeg ga veldig uttrykk for det, og hver scene der det var noe potensial for det, ville jeg presse opp mot det og si: 'La oss være oppmerksomme på dette. La oss sørge for at vi representerer en kvinne som også kan smile og ha det litt gøy, kan forstå at det kan være levity i alvorlighetsøyeblikk, som får en vits, som ikke er tung. ' For du ser ofte kvinnelige karakterer - spesielt i superhelten - som super-seriøse karakterer, og guttene får ha det gøy. Og jeg følte meg virkelig hørt, og jeg føler at når du ser filmen, kommer du til å se det. Og jeg synes det er veldig friskt og veldig morsomt å se en kvinne som vet hvordan man tar en vits og ruller med ting, men som også kan få jobben gjort.

Seerne har ikke sett deg i massevis av hovedroller som dette siden Lost, selv om du har vært med i flere filmer. Hva slags deler ble du tilbudt etter showet - fordi showet hadde en så enorm kulturell skygge - og hvordan fungerte de med dine profesjonelle mål?

Jeg vet ikke om du er kjent med min reise med skuespill, men det har vært en unik, det er ikke din typiske historie. I utgangspunktet var min første rolle i film eller TV ved et uhell tapt, og derfor ble jeg umiddelbart lansert i internasjonal stjerne, og det var veldig ubehagelig for meg. Jeg strak fra meg, visste ikke hvordan jeg skulle takle det og følte meg veldig ukomfortabel etter den situasjonen. Det endte med at jeg bestemte meg for å trekke meg etter at jeg var ferdig med Lost. Jeg gjorde en film som heter Real Steel med Hugh Jackman, og så gikk jeg bort. Jeg sa: 'Jeg er ferdig, jeg gjør aldri dette igjen.' Jeg hadde en baby, jeg skrev manus, jeg hadde et stille lite liv, og to år senere - og jeg mener, i løpet av de to årene, hadde jeg ingen kontakt med Hollywood i det hele tatt - jeg fikk en skjult samtale fra Peter Jackson, som Jeg visste gjennom forholdet mitt til Dom [inic Monaghan] på dagen, og han sa: ”Ingen i Hollywood ser ut til å være i stand til å nå Evangeline, men vi ønsker å få tak i henne fordi vi vil gi henne rolle i denne filmen . ” Og jeg var så revet fordi jeg virkelig hadde pensjonert meg, jeg trodde jeg var ferdig, men jeg ville virkelig gjøre filmen. Den lille 13 år gamle jenta i meg var som ”Jeg får bli en skogalv? Hva?'